Skulle ønske det ikke var sånn…

Hei,

det har vært noen fine dager her nå og mye har blitt gjort, møter har blitt planlagt og fullført, korøvelser og en bursdagsfeiring. Livet er fint, alt for fint og det skal det fortsette å være, for jeg har ingenting å klage over. Virkelig. Ingenting. Ja, jeg skal si det igjen, ingenting. For livet er litt for fint, jeg får til det meste jeg setter meg som mål å få til, jeg får mat hver eneste dag, jeg har venner og folk som bryr seg om meg rundt meg hele tiden. Ja faktisk hele tiden. Men hva kan da være galt?

Jo, det slår meg av og til. Jeg er singel. Ikke bare litt singel, men veldi singel. Status som singel har jeg hatt i flere år nå, jeg har ikke hatt et fast følge på mange år. Litt rart, jeg som blir så lett glad i folk, jeg som så lett blir godt kjendt med folk og som er så på vakt etter å treffe nye folk. Jeg hilser på nye folk nesten hver eneste dag, og jeg har sett mange mennesker som jeg liker, som jeg virkelig liker. Ja, jeg har vært forelsket ett par ganger de siste årene.

En ting jeg er glad for er at jeg har blitt eldre og har liksom lagt ifra meg denne «puppy love» tingen. Ja, hvordan skal jeg forklare det. Jo, det virker på meg som at voksne på en måte bare finner folk de liker og så prøver, så visst det funker så fortsetter en bare å være med hverandre, en er ikke som når en var mindre at ja, alt gikk så fort.

Men jeg er ikke fan av at ting går fort, jeg gir kanskje uttrykk for det, jeg er jo ganske utolmodig og vil helst at ting skal skje raskt, helst igår. Men med tanke på at jeg har en veldig rar form for angst eller hva en skal kalle det så byr det på problemer.

Jeg har nemlig angst for å bli forlatt. Det er like rart for meg å skrive det som det er for noen av dere å lese det. Men ja. En del av meg vil helst slippe å bli kjendt med nye personer fordi jeg er så dyrisk redd for at personen skal forlate meg. Det har blitt ett gjentakende problem for meg når jeg har likt noen. Jeg har på en måte alltid vært den som har trukket meg unna, ja, jeg har vært den som forlater bare fordi jeg er redd for å bli forlatt.

Det vil si at jeg er redd for å åpne meg for folk, jeg er redd for å lage forventninger til folk og vente på at de skal møte dem. Jeg er kanskje streng med meg selv, og jeg har mange gode venner, men det har liksom blitt sånn at de siste årene så ja, jeg har liksom ikke latt meg forelske meg i jenter fordi jeg er så sikker på at de enten vil si nei visst jeg prøver meg eller at enda verre, jeg vil bli kjendt med vedkommende og virkelig like dem og så bli forlatt.

Det er kanskje rart, og det er vanskelig å forklare, men eg tror det er flere enn meg som har det slik, jeg tror at det er mange som er redd. Og visst du tenker at hallo, dette er jo ingenting så kan jeg love og garantere deg at det ligger mer i de fleste tingene jeg skriver her, for, jeg er ikke alltid så hypp på å dele alt om alt.

_Morten

Legg gjerne igjen ein kommentar! 🙂

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s