Stillheten som senker seg

Hei,

nå sitter jeg nedgravd i oppgaver, caser og alt som hører til i studiene, men i den vanskeligste tiden på mange år. For det er helt stille, ingen som snakker, ingen som henger og ingen som finner på ting, for alle er hjemme, helt stille.

Denne nedstengingen tror jeg er verre. For nå vet alle hva vi går til. Alle vet at det kommer til å bli lange dager, alle vet at det kommer til å bli ensomt. Jeg vet i alle fall det.

Under den første bølgen så gikk jeg første året på fagskolen jeg går på nå, noe som var helt greit, for det vi drev mad var ganske grunnleggende i alle emner, så det fantes masse materiell på nettet en kunne lese på, men i år så gå hele dagene på studiene. Fra jeg står opp til jeg går å legger meg. Klistret foran PCen. Og grunnen er, alt tar lengre tid nå. For hele begrepet med tid er forsvunnet, så det går generelt tregere.

Ikke bare går det tregere, men en må faktisk underholde seg selv. I de stundene en har ledig da selvfølgelig. Og som alle andre er jeg drittlei. Men… heldigvis er jeg reddere for å få viruset enn jeg er lei.

Så, hvordan har jeg det? Helt ærlig, bra, men jeg er ganske klar for å gå ut i verden å finne på ting som før. Sette seg på en buss uten å måtte tenke på avstand eller smitterisiko. Eller tenke på å ta med maske for at en skal handle seg en brus på butikken.

Fra starten av forstod jeg at dette kom til å bli en prøve. En prøve ikke bare å være alene, men på andre siden når alle skal være sammen igjen, når ting begynner å skje igjen så blir det jo og en stor forandring. Så for meg har det vært viktig å iallefall prøve å holde den psykiske helsen oppe på topp, men det er krevende.

I mars da landet stengte ned var jeg en av de første som reiste ut av Oslo for å komme meg bort. Jeg satte meg på første fly og kom meg bort. Jeg søkte asyl der jeg kommer fra, en plass nesten uten smitte, bare for å lengst mulig kunne leve som normalt. Det var da det starta.

Dagene smelta sammen. En ble sittende hele dagene å stirre inn i den skjermen. Det som før bare var et verktøy ble nå hele livet. Alle en snakket med, jobbet med og var med levde inne i den boksen, og slik er det nå og.

08:00 – første økt
15:00 – Ferdig med forelesninger
00:30 – Trykke av skjermen og legge seg

Livet er blitt sånn. Selvsagt så er det en tur, en butikktur og et par måltider inneklemt i det der, men det som er så skummelt, og det som bekymrer meg er at vi mister så mye av de smilene og de gode stundene vi får ved å møtes fysisk, og for folk som meg som absolutt trenger å komme seg ut tror jeg det kan bli en utfording å bare hoppe i det når en vaksine har kommet.

For det er ikke mer en et år siden at jeg satt på Bjerke i Oslo, full i angst, nesten ute av stand til å gå alene i sentrum. Det er ikke mer enn 11 måneder siden at jeg var helt fri fra depresjonen som hang i så lenge. Og jeg vet at det er så mange som er i samme båt, som er redde for at det en dag skal bli så gale som det en dag var.

Det jeg har fokusert spesielt på er å prøve å snakke med noen hver dag. Ikke på melding, ikke på Snapchat. Det å faktisk snakke med noen og si akkurat hvordan du har det, eller bare snakke om været. Det hjelper, ikke bare på deg selv, men og på den du snakker med.

For vi er jo skapt for å være sammen, og jeg håper at vi snart kan få vært sammen, men til da håper jeg du har det bra!

Helt til slutt, noe som jeg må si til meg selv ofte:
Du er viktig og det du gjør betyr noe!

Meg i dag, litt sliten og litt trøtt, klar for å sette seg ned på en søndag å bruke hele dagen på å skrive ferdig en oppgave.

_Morten

2 kommentarer om “Stillheten som senker seg”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s