Kategori: 2020

Hei!

Første innlegget på en goood stund. Og nå har det vært lenge siden jeg har sagt noe på denne plattformen.

De siste snart to årene for meg har vært helt ville. Ikke i form av oppturer. For det har vært sin del av begge. Men uansett hvor mange oppturer og nedturer det så har vært har jeg lært helt sykt mye om meg selv. Ting jeg aldri trodde jeg kom til å lære.

For i 2018, da jeg flytta til Oslo var jeg en som var ganske usikker på seg selv. Veldig usikker på seg selv. Jeg husker jeg fikk helt sjokk da jeg plutselig bare trengte å være meg. Som person har jeg alltid strebet etter å være noe, være kul, være aktuell, være med. Og etter noen måneder i Oslo fant jeg ut at jeg ikke trengte å prøve så hardt.

Ikke så lenge etter jeg flytta mista jeg litt fotfestet og jeg traff veggen. Plutselig var jeg i en situasjon hvor jeg ikke lenger trengte å tenke over hva jeg gjorde like mye men hvem jeg er. Når en sitter å ser tilbake på slike ting, iallefall i min situasjon nå så er jeg på sett og vis glad for at jeg har gått gjennom det. For der jeg er nå og der jeg var før dette skjedde et to helt forskjellige plasser.

Og jeg tror at vi i dag har tid nå til å tenke mye over slike gamle, vonde minner. Til og med ferske vonde minner. Og at det er lett å komme inn i vonde sirkler når slike episoder dukker opp i hodet. Jeg vet at jeg har brukt lang tid på å ende på en plass hvor de minnene ikke tar så stor plass og ikke lenger betyr så mye, eller nesten ingenting.

Viktigheten er dog stor, for å innse at de vonde minnene alltid vil være der og at det ikke trenger å definere deg som person, ja det er ting jeg ikke kunne vært foruten.

Sommeren 2019 fikk jeg en mulighet til å holde et slags mini-foredrag for ungdom, for over 130 ungdommer som var på seminar med KFUK KFUM. Alltid når jeg står og snakker foran folk tenker jeg på en ting «Hva ønsker jeg at noen sa til meg når jeg var på deres alder». Og det er bare en ting jeg vet at jeg ville ha visst, og det handler om selvbilde. Hvilket bilde vi setter på oss selv når vi ser oss i speilet. Hvilke tanker vi har om oss selv.

Selvbildet vårt blir ofte veldig farga av hvordan vi vil at andre skal oppfatte oss. Hvordan vi vil bli sett på, og så skaper vi en sykt høy forventning til oss selv, og egentlig til andre, for vi tror at standarden er lagt så høyt men når i realiteten så er vi den som legger den der!

Og dette har vært noe jeg har måttet erfare, takle og finne ut av. At det går an å drite litt i hva andre tenker om en, drite litt i disse «sosiale» standardene. For hvem er det som dømmer? Og hva har de å si på det? Jeg har og til gode å finne ut alt som skal til for å bli den beste versjonen av meg. Det jeg vet er at jeg kommer til å drite meg ut utallige ganger til, personer jeg liker kommer til å komme og gå inn og ut av livet mitt og ikke minst, det kommer flere kjipe perioder.

Så hva er poenget? Jeg er så glad for at du spørte om det! For ja, ting er kanskje litt dritt nå med isolasjon, Covid-19 og mere til. Ting var kanskje litt dritt før og, kanskje har du hatt verre ting å gå gjennom. Men som sagt så er jeg litt glad for at jeg har gjort de feilene jeg har gjort, for det gjør meg mer rusta til neste gang jeg driter meg ut, til jeg sier noe dumt eller skriver noe teit.

Snakkes!

_Morten

Legg gjerne igjen hva du mener temaet!