Stikkord: bloggen

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten