Stikkord: livet

Alle har bagasje, men hvor mye skal en vise?

Hei,

lenge siden sist? Jeg har tenkt til å skrive i en god stund nå, men det har ikke blitt publisert noe. Jeg har hatt en pause. Men det kan ikke kalles en pause, for jeg startet egentlig ikke med noe som helst. Men ja, jeg har vært borte for å tenke, men først vil jeg snakke om de siste ukene i livet mitt.

I august så var jeg på et lederkurs og fikk lære mye om meg selv og det å lede andre. Jeg fikk sett på meg selv på en helt ny måte og lært meg å dele forskjelligt, men det kommer vi tilbake til. Etter lederkurset reiste jeg hjem for å ta fagprøven som gikk bra, det var flere dager med mye jobbing så ja, kan si det slik at jeg fikk kjørt meg.

Etter disse dagene med fagprøve så var jeg klar for å flytte til Oslo for å starte året i lag med Ten Sing Norway, og vi er nå i gang med å lage showet som vil skal turnere med i høst og til våren. Vi har ikke startet så mye med fokuset på hver del av showet men å se på helheten og budskapet vi skal ha, jeg gleder meg til å dele mer av dette!

Så hva er egentlig det vi skal snakke om i dag? Vi skal snakke om bagasje. For når en flytter inn på et internat med 180 andre, 60 stk som jeg deler kjøkken med så blir det fort mye. Og med tanke på at jeg har blitt kjent med nye folk så har jeg og blitt kjent med mange nye historier. Og til flere jeg blir kjent med dess klarere blir det at alle har bagasje, alle har noe som de bærer på som de ikke vil dele.

Når jeg kjøper flybillett så bestiller jeg kun 1 kolli. Men historien min trenger jeg ikke å vise til noen jeg ikke vil vise det til. Det er min historie og mitt valg. Jeg tror at en del kjenner mye av meg og at folk vet mye av min historie, en del står faktisk her. Men så er det en god del ting jeg aldri har vist til noen. Ingen vet alt. Og det er fordi jeg ikke har delt alt. Men…

Nå er tiden for meg å dele litt til, men ikke til dere, til de jeg bor med, jobber med og skal turnere med. Fordi, jeg føler at nå er tiden inne for at flere kan kjenne den siden av meg som jeg ikke viser til alle, den som jeg har skjult vekk, som jeg lenge ikke har vært stolt over. For når jeg skal bestille flybillett så vil jeg bestille 1 kolli å vite det at jeg kun reiser med 1 kolli.

Jeg vil dele mer med folk jeg stoler på, men hvem stoler du på? 🙂

Jeg kommer til å legge ut en del nye ting fremover. Men først å fremst vil jeg oppfordre alle til å følge Ten Sing Norway på Instagram og få med seg det vi driver på med. Vi skal reise rundt på turne og treffe ungdom rundt om i hele landet, så @tensingnorway på Instagram, følg, følg, følg!

_Morten

Veien tilbake…

Hei,

har vært noen dager uten noe innlegg her nå, har rett og slett ikke hatt noe å skrive om. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe de siste dagene. Har vært forkjølt den siste uken så har nesten ikke vært utenfor dørene utenom jobb.

Hvordan var egentlig veien tilbake fra bunnen? Hvordan er egentlig den? Og hvordan var den for meg? Og hva er egentlig bunnen?

For da jeg var på mitt nederste og hadde det som værst ville jeg ikke innrømme at det var noe som hels gale, for en vil jo helst le av de samme vitsene som alle andre, rpøve å fungere normalt og være med på det som skjer. Det som kanskje gjorde at jeg reddet meg selv var at jeg fikk meg jobb og begynte å jobbe når dette begynte, da jeg nådde bunnen.

Jeg husker en ting fra bunnen, det var hvordan det var å se seg selv i speilet, de tankene jeg hadde. For en ting jeg nå kjenner igjen med vonde tanker er at de bare er teorier, og visst en tar seg bryet med å finne ut hvorfor tankene kommer i fra så kan en lære en hel del om seg selv, men… det er så lett å havne på ville veier når en prøver selv, en kan lett gå seg vill og komme innpå temaer som er urelevante.

Og derfor går en å får hjelp. Og det er kanskje lett å tenke «Ja, men en psykolog er jo for de som trenger det», men hah, nei, det er så langt i fra. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gått lenge før, at jeg hadde gått før problemet oppsto, slik at jeg visste litt om hvordan jeg kunne løse det, slik at jeg kunne se problemet når det kom.

For jeg er evig takknemlig til alle som har stilt opp, til alle som har vært en god venn eller hørt etter, til de få som har fått vite alt og de som ikke har visst noe som helst. Jeg tror alle er like viktige. For alle har en historie, alle har sine problemer. Jeg er blitt ganske klar over mine de siste ukene med å snakke om dem åpent her, og har innsett det at jeg står bedre stilt i dag enn det jeg hadde trodd, for alt jeg har gått gjennom har gjort meg sterkere.

Det for meg å åpne meg på den måten og si at jeg trengte hjelp er det vanskeligste jeg har gjort, men det gjorde alt så mye enklere, men til den dag i dag så føler jeg det er vanskelig. Men da jeg la stoltheten til side og ba om hjelp, ble det så mye bedre så fort.

Det å sitte å snakke om problemene sine på en slik måte er rart, for det er jo kun snakk om perspektiv, å sette ord på ting, se ting fra en annen vinkel, kanskje forstå det på en annen måte. For min del var det å se det at jeg ikke kunne ha forandret det som skjedde og at tankene jeg hadde kun var tenkt av meg.

For det verste jeg visste var å se meg selv i speilet. Ikke utsendemessigt, ikke på noen måte, men fordi det blikket jeg møtte i speilet er ett blikk som var så fullt av fordommer og tanker, jeg dømte meg selv, jeg sa ting til meg selv som ingen har noen gang sagt om meg, og visst det har blitt sagt, hva så?

_Morten

Hvordan har uken din vært? 🙂

Gikk glipp av det og…

Hei,

våknet i dag og var dårlig, rett og slett helt kjørt. Hadde høy feber og hostet forferdelig så bestemte meg for å være hjemme fra jobb. Er svært glad for at jeg ble hjemme i dag ettersom at jeg ble dårligere utpå dagen. Har nå sovet i flere timer å føler meg mye bedre enn før i dag, men føler og at en hel dag hjemme bør værer en dag en får gjort litt. Har mye som burde ordnes opp i.

Har gått hele uken å følt meg gradvis dårligere dag for dag, i går var jeg på jobb og på en jam-session. Den varte ikke så lenge, men ble ganske sliten ettersom jeg var dårlig, men man kan jo ikke gå glipp av noe eller hva?

For, før i tiden kunne ikke jeg gå glipp av NOE, jeg måtte få me meg alt, sa ja til alt. Men har og fått oppleve sykt mye på grunn av dette. Har hilst på utallige musikere, kjendiser og andre skapninger opp gjennom årene. Var vell mer før, nå har det vært lite. Men har fått noen syke opplevelser som jeg har både jobbet hardt for å bare tilfeldigt komt opp i. Men det var fordi jeg alltid var på hugget etter noe spennende, noe å gjøre på. Er vell slik i dag og, men på en mer konsentrert måte.

Jeg setter meg flere mål i dag som går i boks, og har mindre poster på kalenderen og fortsatt mer å gjøre. For de tingene jeg gjlr i dag har jeg en større kjangse for å fullføre. Og jeg vil aller helst være stolt over det jeg gjør, jeg vil skape ting som jeg er glad jeg har opplevd, ikke se på andre og so at det var dumt at jeg ikke var med på det. For jeg vil skape mitt liv på min måte, med å gjøre mine ting.

Så ja, det suger å gå glipp av ting, jeg hater det fortsatt, absolutt hater det, men når jeg sitter her i dag og er syk, ser på snapper fra festivaler og andre kjekke ting så ser jeg at jeg har det ganske fint og at av og til så må en bare ta ett pust i bakken og slappe av, for det å springe rundt som jeg gjorde før er ikke noe jeg kan drive med nå lenger. Haha.

_Morten

Har du noe du helst ikke vil gå glipp av? 🙂

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten

Behovet for en rolig dag…

Hei,

Etter en slik helg har jeg virkelig hatt behov for en rolig dag og to. En dag der jeg får gjort litt andre ting. For uansett hvor mye man slapper av når man er på fjellet og får nytt utsikten, eller om en er på stranda og soler seg så bruker en energi. Og nå i sommer skjer det mye, mye forandring og mye reising ser det ut for.

Jeg har kun en viss mengde med «sosial energi» på tanken. Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier dette, men det å få ett avbrekk fra alt med Netflix og en bøtte med noe usunt, litt brus i glasset og bare slappe av, legge vekk telefonen å leve seg inn i hva enn skjer på skjermen, er viktig! For i dag skal alt skje i en slik fart, en skal alltid finne på noe, alltid gjøre noe. Det finns alltids en fest, en vennegjen som finner på noe, en fotballkamp en kan se eller en kafé å besøke, men hva med å slappe av?

For visst jeg er med folk hele tiden, ja da går jeg tom for ting å snakke om, jeg mister rett og slett konsentrasjonen på den andre personen for jeg har så mye jeg skulle ha gjort utenom. Kanskje jeg bare sier at jeg har mye jeg skulle ha gjort? For det er jo ikke akkuratt som om alt jeg gjør er like nødvendigt, men gjer gjør ting fordi jeg liker å gjøre det. Eller, jeg liker ikke alt det jeg gjør nå, men jeg liker resultatet mer enn jeg misliker faktumet å gjøre det. Men jeg mister ikke interessen i folk, jeg trenger bare en pause for å holde konsentrasjonen oppe, slik at når jeg er med folk, så broker jeg tiden min på dem.

Men hva tenker du? Hvor ofte trenger du å kvile? Hva serie ser du på for tiden? Gi en lyd i kommentarfeltet så skal jeg gledelig svare! 🙂

_Morten