Stikkord: mental helse

Stillheten som senker seg

Hei,

nå sitter jeg nedgravd i oppgaver, caser og alt som hører til i studiene, men i den vanskeligste tiden på mange år. For det er helt stille, ingen som snakker, ingen som henger og ingen som finner på ting, for alle er hjemme, helt stille.

Denne nedstengingen tror jeg er verre. For nå vet alle hva vi går til. Alle vet at det kommer til å bli lange dager, alle vet at det kommer til å bli ensomt. Jeg vet i alle fall det.

Under den første bølgen så gikk jeg første året på fagskolen jeg går på nå, noe som var helt greit, for det vi drev mad var ganske grunnleggende i alle emner, så det fantes masse materiell på nettet en kunne lese på, men i år så gå hele dagene på studiene. Fra jeg står opp til jeg går å legger meg. Klistret foran PCen. Og grunnen er, alt tar lengre tid nå. For hele begrepet med tid er forsvunnet, så det går generelt tregere.

Ikke bare går det tregere, men en må faktisk underholde seg selv. I de stundene en har ledig da selvfølgelig. Og som alle andre er jeg drittlei. Men… heldigvis er jeg reddere for å få viruset enn jeg er lei.

Så, hvordan har jeg det? Helt ærlig, bra, men jeg er ganske klar for å gå ut i verden å finne på ting som før. Sette seg på en buss uten å måtte tenke på avstand eller smitterisiko. Eller tenke på å ta med maske for at en skal handle seg en brus på butikken.

Fra starten av forstod jeg at dette kom til å bli en prøve. En prøve ikke bare å være alene, men på andre siden når alle skal være sammen igjen, når ting begynner å skje igjen så blir det jo og en stor forandring. Så for meg har det vært viktig å iallefall prøve å holde den psykiske helsen oppe på topp, men det er krevende.

I mars da landet stengte ned var jeg en av de første som reiste ut av Oslo for å komme meg bort. Jeg satte meg på første fly og kom meg bort. Jeg søkte asyl der jeg kommer fra, en plass nesten uten smitte, bare for å lengst mulig kunne leve som normalt. Det var da det starta.

Dagene smelta sammen. En ble sittende hele dagene å stirre inn i den skjermen. Det som før bare var et verktøy ble nå hele livet. Alle en snakket med, jobbet med og var med levde inne i den boksen, og slik er det nå og.

08:00 – første økt
15:00 – Ferdig med forelesninger
00:30 – Trykke av skjermen og legge seg

Livet er blitt sånn. Selvsagt så er det en tur, en butikktur og et par måltider inneklemt i det der, men det som er så skummelt, og det som bekymrer meg er at vi mister så mye av de smilene og de gode stundene vi får ved å møtes fysisk, og for folk som meg som absolutt trenger å komme seg ut tror jeg det kan bli en utfording å bare hoppe i det når en vaksine har kommet.

For det er ikke mer en et år siden at jeg satt på Bjerke i Oslo, full i angst, nesten ute av stand til å gå alene i sentrum. Det er ikke mer enn 11 måneder siden at jeg var helt fri fra depresjonen som hang i så lenge. Og jeg vet at det er så mange som er i samme båt, som er redde for at det en dag skal bli så gale som det en dag var.

Det jeg har fokusert spesielt på er å prøve å snakke med noen hver dag. Ikke på melding, ikke på Snapchat. Det å faktisk snakke med noen og si akkurat hvordan du har det, eller bare snakke om været. Det hjelper, ikke bare på deg selv, men og på den du snakker med.

For vi er jo skapt for å være sammen, og jeg håper at vi snart kan få vært sammen, men til da håper jeg du har det bra!

Helt til slutt, noe som jeg må si til meg selv ofte:
Du er viktig og det du gjør betyr noe!

Meg i dag, litt sliten og litt trøtt, klar for å sette seg ned på en søndag å bruke hele dagen på å skrive ferdig en oppgave.

_Morten

En god slutt

Hei!

Første innlegget på en goood stund. Og nå har det vært lenge siden jeg har sagt noe på denne plattformen.

De siste snart to årene for meg har vært helt ville. Ikke i form av oppturer. For det har vært sin del av begge. Men uansett hvor mange oppturer og nedturer det så har vært har jeg lært helt sykt mye om meg selv. Ting jeg aldri trodde jeg kom til å lære.

For i 2018, da jeg flytta til Oslo var jeg en som var ganske usikker på seg selv. Veldig usikker på seg selv. Jeg husker jeg fikk helt sjokk da jeg plutselig bare trengte å være meg. Som person har jeg alltid strebet etter å være noe, være kul, være aktuell, være med. Og etter noen måneder i Oslo fant jeg ut at jeg ikke trengte å prøve så hardt.

Ikke så lenge etter jeg flytta mista jeg litt fotfestet og jeg traff veggen. Plutselig var jeg i en situasjon hvor jeg ikke lenger trengte å tenke over hva jeg gjorde like mye men hvem jeg er. Når en sitter å ser tilbake på slike ting, iallefall i min situasjon nå så er jeg på sett og vis glad for at jeg har gått gjennom det. For der jeg er nå og der jeg var før dette skjedde et to helt forskjellige plasser.

Og jeg tror at vi i dag har tid nå til å tenke mye over slike gamle, vonde minner. Til og med ferske vonde minner. Og at det er lett å komme inn i vonde sirkler når slike episoder dukker opp i hodet. Jeg vet at jeg har brukt lang tid på å ende på en plass hvor de minnene ikke tar så stor plass og ikke lenger betyr så mye, eller nesten ingenting.

Viktigheten er dog stor, for å innse at de vonde minnene alltid vil være der og at det ikke trenger å definere deg som person, ja det er ting jeg ikke kunne vært foruten.

Sommeren 2019 fikk jeg en mulighet til å holde et slags mini-foredrag for ungdom, for over 130 ungdommer som var på seminar med KFUK KFUM. Alltid når jeg står og snakker foran folk tenker jeg på en ting «Hva ønsker jeg at noen sa til meg når jeg var på deres alder». Og det er bare en ting jeg vet at jeg ville ha visst, og det handler om selvbilde. Hvilket bilde vi setter på oss selv når vi ser oss i speilet. Hvilke tanker vi har om oss selv.

Selvbildet vårt blir ofte veldig farga av hvordan vi vil at andre skal oppfatte oss. Hvordan vi vil bli sett på, og så skaper vi en sykt høy forventning til oss selv, og egentlig til andre, for vi tror at standarden er lagt så høyt men når i realiteten så er vi den som legger den der!

Og dette har vært noe jeg har måttet erfare, takle og finne ut av. At det går an å drite litt i hva andre tenker om en, drite litt i disse «sosiale» standardene. For hvem er det som dømmer? Og hva har de å si på det? Jeg har og til gode å finne ut alt som skal til for å bli den beste versjonen av meg. Det jeg vet er at jeg kommer til å drite meg ut utallige ganger til, personer jeg liker kommer til å komme og gå inn og ut av livet mitt og ikke minst, det kommer flere kjipe perioder.

Så hva er poenget? Jeg er så glad for at du spørte om det! For ja, ting er kanskje litt dritt nå med isolasjon, Covid-19 og mere til. Ting var kanskje litt dritt før og, kanskje har du hatt verre ting å gå gjennom. Men som sagt så er jeg litt glad for at jeg har gjort de feilene jeg har gjort, for det gjør meg mer rusta til neste gang jeg driter meg ut, til jeg sier noe dumt eller skriver noe teit.

Snakkes!

_Morten

Legg gjerne igjen hva du mener temaet!

Veien tilbake…

Hei,

har vært noen dager uten noe innlegg her nå, har rett og slett ikke hatt noe å skrive om. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe de siste dagene. Har vært forkjølt den siste uken så har nesten ikke vært utenfor dørene utenom jobb.

Hvordan var egentlig veien tilbake fra bunnen? Hvordan er egentlig den? Og hvordan var den for meg? Og hva er egentlig bunnen?

For da jeg var på mitt nederste og hadde det som værst ville jeg ikke innrømme at det var noe som hels gale, for en vil jo helst le av de samme vitsene som alle andre, rpøve å fungere normalt og være med på det som skjer. Det som kanskje gjorde at jeg reddet meg selv var at jeg fikk meg jobb og begynte å jobbe når dette begynte, da jeg nådde bunnen.

Jeg husker en ting fra bunnen, det var hvordan det var å se seg selv i speilet, de tankene jeg hadde. For en ting jeg nå kjenner igjen med vonde tanker er at de bare er teorier, og visst en tar seg bryet med å finne ut hvorfor tankene kommer i fra så kan en lære en hel del om seg selv, men… det er så lett å havne på ville veier når en prøver selv, en kan lett gå seg vill og komme innpå temaer som er urelevante.

Og derfor går en å får hjelp. Og det er kanskje lett å tenke «Ja, men en psykolog er jo for de som trenger det», men hah, nei, det er så langt i fra. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gått lenge før, at jeg hadde gått før problemet oppsto, slik at jeg visste litt om hvordan jeg kunne løse det, slik at jeg kunne se problemet når det kom.

For jeg er evig takknemlig til alle som har stilt opp, til alle som har vært en god venn eller hørt etter, til de få som har fått vite alt og de som ikke har visst noe som helst. Jeg tror alle er like viktige. For alle har en historie, alle har sine problemer. Jeg er blitt ganske klar over mine de siste ukene med å snakke om dem åpent her, og har innsett det at jeg står bedre stilt i dag enn det jeg hadde trodd, for alt jeg har gått gjennom har gjort meg sterkere.

Det for meg å åpne meg på den måten og si at jeg trengte hjelp er det vanskeligste jeg har gjort, men det gjorde alt så mye enklere, men til den dag i dag så føler jeg det er vanskelig. Men da jeg la stoltheten til side og ba om hjelp, ble det så mye bedre så fort.

Det å sitte å snakke om problemene sine på en slik måte er rart, for det er jo kun snakk om perspektiv, å sette ord på ting, se ting fra en annen vinkel, kanskje forstå det på en annen måte. For min del var det å se det at jeg ikke kunne ha forandret det som skjedde og at tankene jeg hadde kun var tenkt av meg.

For det verste jeg visste var å se meg selv i speilet. Ikke utsendemessigt, ikke på noen måte, men fordi det blikket jeg møtte i speilet er ett blikk som var så fullt av fordommer og tanker, jeg dømte meg selv, jeg sa ting til meg selv som ingen har noen gang sagt om meg, og visst det har blitt sagt, hva så?

_Morten

Hvordan har uken din vært? 🙂

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten