Stikkord: norge

Gikk glipp av det og…

Hei,

våknet i dag og var dårlig, rett og slett helt kjørt. Hadde høy feber og hostet forferdelig så bestemte meg for å være hjemme fra jobb. Er svært glad for at jeg ble hjemme i dag ettersom at jeg ble dårligere utpå dagen. Har nå sovet i flere timer å føler meg mye bedre enn før i dag, men føler og at en hel dag hjemme bør værer en dag en får gjort litt. Har mye som burde ordnes opp i.

Har gått hele uken å følt meg gradvis dårligere dag for dag, i går var jeg på jobb og på en jam-session. Den varte ikke så lenge, men ble ganske sliten ettersom jeg var dårlig, men man kan jo ikke gå glipp av noe eller hva?

For, før i tiden kunne ikke jeg gå glipp av NOE, jeg måtte få me meg alt, sa ja til alt. Men har og fått oppleve sykt mye på grunn av dette. Har hilst på utallige musikere, kjendiser og andre skapninger opp gjennom årene. Var vell mer før, nå har det vært lite. Men har fått noen syke opplevelser som jeg har både jobbet hardt for å bare tilfeldigt komt opp i. Men det var fordi jeg alltid var på hugget etter noe spennende, noe å gjøre på. Er vell slik i dag og, men på en mer konsentrert måte.

Jeg setter meg flere mål i dag som går i boks, og har mindre poster på kalenderen og fortsatt mer å gjøre. For de tingene jeg gjlr i dag har jeg en større kjangse for å fullføre. Og jeg vil aller helst være stolt over det jeg gjør, jeg vil skape ting som jeg er glad jeg har opplevd, ikke se på andre og so at det var dumt at jeg ikke var med på det. For jeg vil skape mitt liv på min måte, med å gjøre mine ting.

Så ja, det suger å gå glipp av ting, jeg hater det fortsatt, absolutt hater det, men når jeg sitter her i dag og er syk, ser på snapper fra festivaler og andre kjekke ting så ser jeg at jeg har det ganske fint og at av og til så må en bare ta ett pust i bakken og slappe av, for det å springe rundt som jeg gjorde før er ikke noe jeg kan drive med nå lenger. Haha.

_Morten

Har du noe du helst ikke vil gå glipp av? 🙂

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten

Sannheten er…

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten

I morgen er dagen…

Hei,

wow, vemodigt… Det å sitte her å se på alt en har gjort de siste 6,5 årene… Vent litt, nei, det innlegget kommer imorgen… (:

For i dag er en vanlig tirsdag. En så vanlig tirsdag at det er kjedelig. I går var en like treg dag. Skulle egentlig bruke desse to dagene på å gjøre ferdig en film, men det blir i morgen. For da sitter jeg der med alle de følelsene. Alt det som har skjedd. Og i dag vil jeg snakke om en ting, SELVBILDE.

For, det som har vært en slager på bloggen nå er å snakke litt om sånne ting jeg ikke har akkuratt gått å sagt til alle. Men siden mesteparten av dere som leser det her nå kjenner meg kan jeg bruke denne kanalen til å nå ut til dere og virkeli vise hvem jeg er. For selvbildet mitt er jo faktiskt preget av dere. Av de tilbakemeldingene jeg har fått og får. Og for meg har det vært mange år med å vokse, se mindre hindringer, håpe, tro og ikkke minst feile.

Viktigheten av den siste der… Det er noe jeg sliter med. Det å akseptere feil. Å ta feil, å gjøre feil. Jeg snakker ikke om sånne «Du skal i fengsel» feil, men sånn «Oi, dette var dumt, la oss ta to skritt tilbake å tenke litt her» -type feil. Hah, men hvem liker å feile?

Når jeg sitter med gitaren, så kan jeg sitte å feile time etter time, så lenge det beveger seg, at feilen forandrer seg, at det er noe som skjer. Og det kan jo være en liten påminnelse i livet og, at når en har stått å stanget å gjort den samme feilen to ganger, at man kanskje få hjelp når en prøver tredje gangen. Men hva vet jeg?

Og så må vi jo snakke litt om denne bloggen. For det har vært en reise uten like! Bare disse dagene her når dere har lest det som har blitt skrevet… Det for meg å våge dette, å faktisk gå all in… For å si det slik, for du som tenker «Herregud, er han helt idiot, blogg liksom…» så kan jeg si en ting: Det å skrive for meg er like viktig som musikken, som å lage videoer, som å stå opp om morgenen, eneste forskjellen mellom nå og en måned siden er at alt jeg skriver nå går ut på nettet!

Har du noe du vil gjøre men ikke har våget? Kommenter det gjerne under! (:

_Morten

Meg da?

Hei,

satt i går å spilte gitar å tenkte over litt ting. Så tenkte jeg at hallo, er det ikke på tide at jeg graver litt i tankene mine nå og prøver å forklare deg om ett par ting om meg… Og joda, klarte så og komme på dette:

Jeg er 21 år, og når jeg sier mitt eget navn høyt ser jeg det du ser. En usikker mann, eller gutt… Jeg ser en som vil si så mye, men får det ikke helt til. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han prøver å si alt på en gang, hvorfor? Jo, fordi han liker ikke lyden av sin egen stemme.

Tingen er den at ja, jeg snakker mye, jeg har mange meninger, og jeg er blitt flinkere til å holde kjeft. Men, jeg har så sykt mye jeg vil bruke stemmen min på. Jeg vil si det jeg mener, og jeg tror jeg har mye godt å si. For jeg er hverken høg, muskuløs eller har mye penger, så hva har jeg egentlig å komme med som er så viktig?

Jeg har en del historier om det å ikke akseptere seg selv. For det å havne utenfor og se inn på vennegjenger. Ja, til og med nå. Jeg er introvert. Veldig. Spesielt når jeg er med flere personer på en gang. Det har med at jeg har allerede så lite kontroll, noe som jeg har akseptert, men når det blir 2 og kanskje 3 personer så mister jeg helt tellingen, jeg blir faktisk svimmel og vil vekk.

Hvorfor? Jo, fordi jeg prøver å overlevere. En del av meg tror at når jeg dobler antall personer så dobler jeg og nivået en må leve opp til med humor, interesse og alt annet. Jeg må fokusere på en person.

Stemmen min. Den er nå så som så. Den kan jeg leve med. En stund til. Jeg kommer nok til å gjøre noe. Har hatt en operasjon tidligere. Den gav kun kortvarige resultater. Har prøvd å trene den opp. Ja, prøvd alt, nesten alt, har ikke prøvd å fikse den en gang til.

For hva er man egentlig uten stemme? Jeg er svært oppmerksom på stemmen min, hva jeg sier og hvordan jeg sier det. Og jeg tror, at det er der problemet ligger.

Hva ville du gjort uten stemmen din?

_Morten

(Kommer mer slike når jeg sitter med rett perspektiv på ting!)