Stikkord: norsk

Stillheten som senker seg

Hei,

nå sitter jeg nedgravd i oppgaver, caser og alt som hører til i studiene, men i den vanskeligste tiden på mange år. For det er helt stille, ingen som snakker, ingen som henger og ingen som finner på ting, for alle er hjemme, helt stille.

Denne nedstengingen tror jeg er verre. For nå vet alle hva vi går til. Alle vet at det kommer til å bli lange dager, alle vet at det kommer til å bli ensomt. Jeg vet i alle fall det.

Under den første bølgen så gikk jeg første året på fagskolen jeg går på nå, noe som var helt greit, for det vi drev mad var ganske grunnleggende i alle emner, så det fantes masse materiell på nettet en kunne lese på, men i år så gå hele dagene på studiene. Fra jeg står opp til jeg går å legger meg. Klistret foran PCen. Og grunnen er, alt tar lengre tid nå. For hele begrepet med tid er forsvunnet, så det går generelt tregere.

Ikke bare går det tregere, men en må faktisk underholde seg selv. I de stundene en har ledig da selvfølgelig. Og som alle andre er jeg drittlei. Men… heldigvis er jeg reddere for å få viruset enn jeg er lei.

Så, hvordan har jeg det? Helt ærlig, bra, men jeg er ganske klar for å gå ut i verden å finne på ting som før. Sette seg på en buss uten å måtte tenke på avstand eller smitterisiko. Eller tenke på å ta med maske for at en skal handle seg en brus på butikken.

Fra starten av forstod jeg at dette kom til å bli en prøve. En prøve ikke bare å være alene, men på andre siden når alle skal være sammen igjen, når ting begynner å skje igjen så blir det jo og en stor forandring. Så for meg har det vært viktig å iallefall prøve å holde den psykiske helsen oppe på topp, men det er krevende.

I mars da landet stengte ned var jeg en av de første som reiste ut av Oslo for å komme meg bort. Jeg satte meg på første fly og kom meg bort. Jeg søkte asyl der jeg kommer fra, en plass nesten uten smitte, bare for å lengst mulig kunne leve som normalt. Det var da det starta.

Dagene smelta sammen. En ble sittende hele dagene å stirre inn i den skjermen. Det som før bare var et verktøy ble nå hele livet. Alle en snakket med, jobbet med og var med levde inne i den boksen, og slik er det nå og.

08:00 – første økt
15:00 – Ferdig med forelesninger
00:30 – Trykke av skjermen og legge seg

Livet er blitt sånn. Selvsagt så er det en tur, en butikktur og et par måltider inneklemt i det der, men det som er så skummelt, og det som bekymrer meg er at vi mister så mye av de smilene og de gode stundene vi får ved å møtes fysisk, og for folk som meg som absolutt trenger å komme seg ut tror jeg det kan bli en utfording å bare hoppe i det når en vaksine har kommet.

For det er ikke mer en et år siden at jeg satt på Bjerke i Oslo, full i angst, nesten ute av stand til å gå alene i sentrum. Det er ikke mer enn 11 måneder siden at jeg var helt fri fra depresjonen som hang i så lenge. Og jeg vet at det er så mange som er i samme båt, som er redde for at det en dag skal bli så gale som det en dag var.

Det jeg har fokusert spesielt på er å prøve å snakke med noen hver dag. Ikke på melding, ikke på Snapchat. Det å faktisk snakke med noen og si akkurat hvordan du har det, eller bare snakke om været. Det hjelper, ikke bare på deg selv, men og på den du snakker med.

For vi er jo skapt for å være sammen, og jeg håper at vi snart kan få vært sammen, men til da håper jeg du har det bra!

Helt til slutt, noe som jeg må si til meg selv ofte:
Du er viktig og det du gjør betyr noe!

Meg i dag, litt sliten og litt trøtt, klar for å sette seg ned på en søndag å bruke hele dagen på å skrive ferdig en oppgave.

_Morten

Veien tilbake…

Hei,

har vært noen dager uten noe innlegg her nå, har rett og slett ikke hatt noe å skrive om. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe de siste dagene. Har vært forkjølt den siste uken så har nesten ikke vært utenfor dørene utenom jobb.

Hvordan var egentlig veien tilbake fra bunnen? Hvordan er egentlig den? Og hvordan var den for meg? Og hva er egentlig bunnen?

For da jeg var på mitt nederste og hadde det som værst ville jeg ikke innrømme at det var noe som hels gale, for en vil jo helst le av de samme vitsene som alle andre, rpøve å fungere normalt og være med på det som skjer. Det som kanskje gjorde at jeg reddet meg selv var at jeg fikk meg jobb og begynte å jobbe når dette begynte, da jeg nådde bunnen.

Jeg husker en ting fra bunnen, det var hvordan det var å se seg selv i speilet, de tankene jeg hadde. For en ting jeg nå kjenner igjen med vonde tanker er at de bare er teorier, og visst en tar seg bryet med å finne ut hvorfor tankene kommer i fra så kan en lære en hel del om seg selv, men… det er så lett å havne på ville veier når en prøver selv, en kan lett gå seg vill og komme innpå temaer som er urelevante.

Og derfor går en å får hjelp. Og det er kanskje lett å tenke «Ja, men en psykolog er jo for de som trenger det», men hah, nei, det er så langt i fra. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gått lenge før, at jeg hadde gått før problemet oppsto, slik at jeg visste litt om hvordan jeg kunne løse det, slik at jeg kunne se problemet når det kom.

For jeg er evig takknemlig til alle som har stilt opp, til alle som har vært en god venn eller hørt etter, til de få som har fått vite alt og de som ikke har visst noe som helst. Jeg tror alle er like viktige. For alle har en historie, alle har sine problemer. Jeg er blitt ganske klar over mine de siste ukene med å snakke om dem åpent her, og har innsett det at jeg står bedre stilt i dag enn det jeg hadde trodd, for alt jeg har gått gjennom har gjort meg sterkere.

Det for meg å åpne meg på den måten og si at jeg trengte hjelp er det vanskeligste jeg har gjort, men det gjorde alt så mye enklere, men til den dag i dag så føler jeg det er vanskelig. Men da jeg la stoltheten til side og ba om hjelp, ble det så mye bedre så fort.

Det å sitte å snakke om problemene sine på en slik måte er rart, for det er jo kun snakk om perspektiv, å sette ord på ting, se ting fra en annen vinkel, kanskje forstå det på en annen måte. For min del var det å se det at jeg ikke kunne ha forandret det som skjedde og at tankene jeg hadde kun var tenkt av meg.

For det verste jeg visste var å se meg selv i speilet. Ikke utsendemessigt, ikke på noen måte, men fordi det blikket jeg møtte i speilet er ett blikk som var så fullt av fordommer og tanker, jeg dømte meg selv, jeg sa ting til meg selv som ingen har noen gang sagt om meg, og visst det har blitt sagt, hva så?

_Morten

Hvordan har uken din vært? 🙂

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten

Sannheten er…

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten

I morgen er dagen…

Hei,

wow, vemodigt… Det å sitte her å se på alt en har gjort de siste 6,5 årene… Vent litt, nei, det innlegget kommer imorgen… (:

For i dag er en vanlig tirsdag. En så vanlig tirsdag at det er kjedelig. I går var en like treg dag. Skulle egentlig bruke desse to dagene på å gjøre ferdig en film, men det blir i morgen. For da sitter jeg der med alle de følelsene. Alt det som har skjedd. Og i dag vil jeg snakke om en ting, SELVBILDE.

For, det som har vært en slager på bloggen nå er å snakke litt om sånne ting jeg ikke har akkuratt gått å sagt til alle. Men siden mesteparten av dere som leser det her nå kjenner meg kan jeg bruke denne kanalen til å nå ut til dere og virkeli vise hvem jeg er. For selvbildet mitt er jo faktiskt preget av dere. Av de tilbakemeldingene jeg har fått og får. Og for meg har det vært mange år med å vokse, se mindre hindringer, håpe, tro og ikkke minst feile.

Viktigheten av den siste der… Det er noe jeg sliter med. Det å akseptere feil. Å ta feil, å gjøre feil. Jeg snakker ikke om sånne «Du skal i fengsel» feil, men sånn «Oi, dette var dumt, la oss ta to skritt tilbake å tenke litt her» -type feil. Hah, men hvem liker å feile?

Når jeg sitter med gitaren, så kan jeg sitte å feile time etter time, så lenge det beveger seg, at feilen forandrer seg, at det er noe som skjer. Og det kan jo være en liten påminnelse i livet og, at når en har stått å stanget å gjort den samme feilen to ganger, at man kanskje få hjelp når en prøver tredje gangen. Men hva vet jeg?

Og så må vi jo snakke litt om denne bloggen. For det har vært en reise uten like! Bare disse dagene her når dere har lest det som har blitt skrevet… Det for meg å våge dette, å faktisk gå all in… For å si det slik, for du som tenker «Herregud, er han helt idiot, blogg liksom…» så kan jeg si en ting: Det å skrive for meg er like viktig som musikken, som å lage videoer, som å stå opp om morgenen, eneste forskjellen mellom nå og en måned siden er at alt jeg skriver nå går ut på nettet!

Har du noe du vil gjøre men ikke har våget? Kommenter det gjerne under! (:

_Morten

Meg da?

Hei,

satt i går å spilte gitar å tenkte over litt ting. Så tenkte jeg at hallo, er det ikke på tide at jeg graver litt i tankene mine nå og prøver å forklare deg om ett par ting om meg… Og joda, klarte så og komme på dette:

Jeg er 21 år, og når jeg sier mitt eget navn høyt ser jeg det du ser. En usikker mann, eller gutt… Jeg ser en som vil si så mye, men får det ikke helt til. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han prøver å si alt på en gang, hvorfor? Jo, fordi han liker ikke lyden av sin egen stemme.

Tingen er den at ja, jeg snakker mye, jeg har mange meninger, og jeg er blitt flinkere til å holde kjeft. Men, jeg har så sykt mye jeg vil bruke stemmen min på. Jeg vil si det jeg mener, og jeg tror jeg har mye godt å si. For jeg er hverken høg, muskuløs eller har mye penger, så hva har jeg egentlig å komme med som er så viktig?

Jeg har en del historier om det å ikke akseptere seg selv. For det å havne utenfor og se inn på vennegjenger. Ja, til og med nå. Jeg er introvert. Veldig. Spesielt når jeg er med flere personer på en gang. Det har med at jeg har allerede så lite kontroll, noe som jeg har akseptert, men når det blir 2 og kanskje 3 personer så mister jeg helt tellingen, jeg blir faktisk svimmel og vil vekk.

Hvorfor? Jo, fordi jeg prøver å overlevere. En del av meg tror at når jeg dobler antall personer så dobler jeg og nivået en må leve opp til med humor, interesse og alt annet. Jeg må fokusere på en person.

Stemmen min. Den er nå så som så. Den kan jeg leve med. En stund til. Jeg kommer nok til å gjøre noe. Har hatt en operasjon tidligere. Den gav kun kortvarige resultater. Har prøvd å trene den opp. Ja, prøvd alt, nesten alt, har ikke prøvd å fikse den en gang til.

For hva er man egentlig uten stemme? Jeg er svært oppmerksom på stemmen min, hva jeg sier og hvordan jeg sier det. Og jeg tror, at det er der problemet ligger.

Hva ville du gjort uten stemmen din?

_Morten

(Kommer mer slike når jeg sitter med rett perspektiv på ting!)