Ut på reis, igjen!

Ut på reis, igjen!

Hei,

Da var jeg endelig på vei til Bergen igjen etter nesten en uke hjemme. Det er fantastisk å være på farten igjen etter å ha vært hjemme i denne varmen, og med tanke på at det ikke har vært så mange folk hjemme så er det godt.

Har hatt litt å tenke på disse dagene hvor jeg har vært hjemme, og jeg har fått gjort en god del arbeid når jeg var hjemme, jeg var med på å lage en liten film i går, ganske tilfeldig film med tanke på hvordan den ser ut til å ende opp. Vi skulle egentlig filme i Bergen men fant ut at vi kunne like så godt utnytte mulighetene hjemme, men nå er det mot Bergen og andre og nye utfordringer venter der.

For ja, jeg har vært ganske spent de siste dagene nå og lurt på hva jeg har sagt ja til, men jeg skal på ett leder-kurs med KFUK KFUM, som jeg nå skal være sammen med i 8-9 måneder fremover. Og ja, jeg skal på folkehøgskole, så på onsdag kommer jeg til å få møte klassen min. Jeg har i mange år hatt lyst til å få være med på noe som dette og har nå fått kjangsen! Yes!

For jeg skal på Ten Sing Norway, en av nå to nasjonale Ten Sing Kor som er i samarbeid med folkehøgskoler i landet, et fantastisk tilbud der en lærer en hel del om seg selv og andre, har jeg blitt fortalt da.

Men hva passer bedre enn å snakke om det å like seg selv som person, det kommer i ett innlegg imorgen, så håper du liker det!

_Morten

 

(Ble lagt ut litt sent men det får så være..)

Reklamer

Skulle ha planlagt det ja…

Skulle ha planlagt det ja…

Hei,

Hvor skal jeg begjynne? Jeg har alt for mye å skrive om i dag så la oss starte med at ja, jeg er nå hjemme, trygt hjemme på Bømlo. Men hva for noe? Skulle ikke du til Lofoten og Svolvær og ene og det andre? Jo, jeg skulle! Men så satt jeg på hotellrommet mitt i Bodø å tenkte to tanker, 1. Har jeg råd til dette? Nja, jeg har pengene og 2. Vil jeg bruke pengene mine på dette?

Misforstå meg rett her, jeg vil til Lofoten, men det å bruke så mye penger på en tur som ja, jeg heller kan få til med litt flere folk og gjøre en litt større ting ut av hørres mer fristendes ut, så Lofoten er utsatt til en annen gang. Jeg satt da og bestilte nye billetter til Bergen og det var ingenting som føltes mer rett enn å vende snuten mot hjem.

For nå sitter jeg hjemme, det er fint vær og jeg kan slappe helt av. For jeg hater jo egentli å reise, altså, det å sette seg på et fly er det verste jeg vet. Det er alt for utmattende og trøttende. Nå var jeg i Bodø kun i 20 timer nesten, så jeg fikk jo ikke sett hele plassen, men jeg var imponert av det jeg fikk sett, så ingenting å klage på der.

Så, hvorfor reiste jeg hjem? Jo, jeg følte meg helt nedtappet for energi, jeg følte meg rett og slett syk og ingenting stemte, jeg var på feil plass, jeg hadde bestilt feil billetter, jeg hadde ikke planlagt det godt nok, alt var feil. Så jeg bestemte meg for at nå var det på tide å reise hjem fra en reise jeg trodde jeg hadde planlagt.

Så, hva er neste punkt på ferielisten min? Jeg skal være hjemme i ett par dager før jeg kanskje skal tilbake til Bergen å filme litt før jeg skal til Ålesund på kurs i en uke.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere dere mer om hva jeg gjør og hva jeg skal til med og alt som skjer, men da jeg kom hjem igår så ville jeg bare ligge på sofan å slappe av, for nå trenger jeg litt hvile, for jeg vil bli frisk til helgen!

Bodøøø

_Morten

Sørlandet og ferden videre! Hvor og hvorfor?

Sørlandet og ferden videre! Hvor og hvorfor?

Hei,

da var sørlandsferien over og jeg sitter på bussen mot Oslo og Gardermoen. Men for en uke! Sørlandet har levert varmegrader så det har holdt! Gradestokken har vært stabilt over 20 grader, som da gjør det ganske kjipt å reise til Bodø for ett par dager hvor temperaturen ikke er den samme, men jaja.

Så hva har skjedd siden sist jeg skrev et innlegg? Jo, vi reiste fra Mandal en dag etter jeg skrev innlegget, der kom søsteren min og datteren hennes og vi hadde en hel dag på lørdag i byen i Kristiansand. I går var vi i Dyreparken og såg på dyrene som bor der. Det var kjekt å være tilbake der, jeg har ikke vært der på sikkert ti år så er jo kjekt å se at alt igjen, og ikke minst alt det nye!

Så nå sitter jeg på bussen mot Oslo og ser frem til en uke på ferie litt lenger nord i landet. Det å reise alene er ganske rart etter å ha budd så tett sammen med fire andre, og ja, det har vært litt plassmangel for å si det sånn så søvnen har ikke vært den beste.

Ja, jeg har fått tak i skateboard! Hah, og bank i bordet, jeg har til nå ikke pådratt meg noe skade, enda. Hah.

Hvorfor så langt nord som Bodø og hvorfor ikke Lofoten?
Det er litt komplisert, for jeg har lange tenkt til å reise til Lofoten og har fortsatt lyst til å legge ruten til Lofoten, men det som setter en stopper for det hele er pengene, jeg kan ikke bare hive rundt meg med penger på reising og hotell å alt som er, nå har jeg funnet de billigste flybilettene en kan finne med kupongkoder og alt som er å finne på nettet, så ja, jeg bruker litt penger, men passer på å spare så mye som muligt.

Bodø er jo litt mer tilfeldig, jeg kan ikke si at målet var å reise til Bodø men jeg bestilte billettene litt før jeg hadde planlagt noe mer så det blir egentlig for dumt å kaste bort pengene å ikke reise bare fordi at planene forandret seg litt. Så Bodø it is! hah

Her er litt bilder fra turen, noen fra forrige innlegg:

LindesnesMandal 1Mandal 2Mandal 3V8Pot3Apekattgepard

_Morten

Vet du om en plass jeg bør besøke i Bodø? Legg igjen en kommentar!

Veien tilbake…

Veien tilbake…

Hei,

har vært noen dager uten noe innlegg her nå, har rett og slett ikke hatt noe å skrive om. Dagene har gått i ett og jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe de siste dagene. Har vært forkjølt den siste uken så har nesten ikke vært utenfor dørene utenom jobb.

Hvordan var egentlig veien tilbake fra bunnen? Hvordan er egentlig den? Og hvordan var den for meg? Og hva er egentlig bunnen?

For da jeg var på mitt nederste og hadde det som værst ville jeg ikke innrømme at det var noe som hels gale, for en vil jo helst le av de samme vitsene som alle andre, rpøve å fungere normalt og være med på det som skjer. Det som kanskje gjorde at jeg reddet meg selv var at jeg fikk meg jobb og begynte å jobbe når dette begynte, da jeg nådde bunnen.

Jeg husker en ting fra bunnen, det var hvordan det var å se seg selv i speilet, de tankene jeg hadde. For en ting jeg nå kjenner igjen med vonde tanker er at de bare er teorier, og visst en tar seg bryet med å finne ut hvorfor tankene kommer i fra så kan en lære en hel del om seg selv, men… det er så lett å havne på ville veier når en prøver selv, en kan lett gå seg vill og komme innpå temaer som er urelevante.

Og derfor går en å får hjelp. Og det er kanskje lett å tenke «Ja, men en psykolog er jo for de som trenger det», men hah, nei, det er så langt i fra. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gått lenge før, at jeg hadde gått før problemet oppsto, slik at jeg visste litt om hvordan jeg kunne løse det, slik at jeg kunne se problemet når det kom.

For jeg er evig takknemlig til alle som har stilt opp, til alle som har vært en god venn eller hørt etter, til de få som har fått vite alt og de som ikke har visst noe som helst. Jeg tror alle er like viktige. For alle har en historie, alle har sine problemer. Jeg er blitt ganske klar over mine de siste ukene med å snakke om dem åpent her, og har innsett det at jeg står bedre stilt i dag enn det jeg hadde trodd, for alt jeg har gått gjennom har gjort meg sterkere.

Det for meg å åpne meg på den måten og si at jeg trengte hjelp er det vanskeligste jeg har gjort, men det gjorde alt så mye enklere, men til den dag i dag så føler jeg det er vanskelig. Men da jeg la stoltheten til side og ba om hjelp, ble det så mye bedre så fort.

Det å sitte å snakke om problemene sine på en slik måte er rart, for det er jo kun snakk om perspektiv, å sette ord på ting, se ting fra en annen vinkel, kanskje forstå det på en annen måte. For min del var det å se det at jeg ikke kunne ha forandret det som skjedde og at tankene jeg hadde kun var tenkt av meg.

For det verste jeg visste var å se meg selv i speilet. Ikke utsendemessigt, ikke på noen måte, men fordi det blikket jeg møtte i speilet er ett blikk som var så fullt av fordommer og tanker, jeg dømte meg selv, jeg sa ting til meg selv som ingen har noen gang sagt om meg, og visst det har blitt sagt, hva så?

_Morten

Hvordan har uken din vært? 🙂

«Skulle jeg ha gjort noe?»

«Skulle jeg ha gjort noe?»

Hei,

når har jeg sett på resultatene etter innlegget i går og det er helt sinnsykt! 600 personer har tatt turen innom for å lese det, helt fantastisk! Og for meg kunne det vært en person, en person som trengte å se at det går an å være langt nede og komme seg opp. Eller opp? Blir det egentli rett å si? En vil jo ikke forandre seg ved å ha det bedre, altså som en person, en er jo ikke Per når en har det dårligt og Askeladden når en har det bra. Eller, en forandrer seg en del med tanke på energi-nivå, en kan bruke mer energi på andre.

Noe som og er viktig for meg er at ingen rundt meg går å tenker: «Å, skulle jeg ha gjort noe? Burde jeg ha visst noe om dette?» Nei! Jeg har valgt å ikke si så mye om dette, det har til nå vært en privat sak. Jeg er takknemlig for at folk ikke så det, for at så lite folk som muligt visste om det, for jeg har trengt tiden til refleksjon sånn at jeg kan dele det på denne måten, for da kan jeg dele det jeg har opplevd og ikke det dere har sett.

Når sluttet jeg å ha det vondt eller dårlig? Det er en god stund siden nå. Dette året og sist år har vært veldig bra. Bank i bordet. Men jeg kjenner nå at jeg har mye mer energi enn hva jeg hadde da, for en blir sliten av å gå med slike tanker så lenge. Og etter i går har jeg følt at skuldrene har sunket en hel del. For etter den gode tilbakemeldingen jeg fikk ser jeg at jeg kan dele flere ting, men kan si det slik; de kommer når de kommer! For jeg vil ikke presse frem et innlegg eller skrive noe som ikke omhandler meg. Jeg vil og vise at det finnes et positivt utfall, at ting ordner seg.

For den opplevelsen jeg hadde var ingen kjekk opplevelse, men den styrken jeg opplever i meg selv nå er fantastisk, den energien jeg har og kan gi til andre er en jeg har lengtet etter lenge, så ja, ting er bra nå, men for at det skal være slik så må jeg og huske på hvordan ting kan bli, og at livet nå en gang er ganske uforutsigbart. Og du, alle har dårlige dager eller dårlige uker!

Men…

Jeg vil ikke at dette skal kun bli en plass hvor det blir diskutert mental helse eller kun dårlige eller bra historier, jeg vil og dele hverdagslige ting som er rundt meg, lage videoer, ta bilder og lage musikk. For de som vil få me seg det jeg finner på kan følge meg på Instagram eller Facebook.

Ettermiddagen idag har gått i jobbing på nettsiden, jeg jobber nå med å lære meg om nettbutikk, ikke vet jeg om jeg kommer til å få bruk for det engang men alt som kan læres er godt! Har og planlagt en filmsnutt idag som jeg håper kan bli noe, men sier ikke så mye om det enda. Det kommer flere videoer det kan jeg garantere!! 🙂

_Morten

Hva bør jeg fokusere mest på i sommer? Bilde eller video? 🙂

 

En tøff tid…

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

 

_Morten

Sannheten er…

Sannheten er…

 

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten