Stikkord: selvbilde

En god slutt

Hei!

Første innlegget på en goood stund. Og nå har det vært lenge siden jeg har sagt noe på denne plattformen.

De siste snart to årene for meg har vært helt ville. Ikke i form av oppturer. For det har vært sin del av begge. Men uansett hvor mange oppturer og nedturer det så har vært har jeg lært helt sykt mye om meg selv. Ting jeg aldri trodde jeg kom til å lære.

For i 2018, da jeg flytta til Oslo var jeg en som var ganske usikker på seg selv. Veldig usikker på seg selv. Jeg husker jeg fikk helt sjokk da jeg plutselig bare trengte å være meg. Som person har jeg alltid strebet etter å være noe, være kul, være aktuell, være med. Og etter noen måneder i Oslo fant jeg ut at jeg ikke trengte å prøve så hardt.

Ikke så lenge etter jeg flytta mista jeg litt fotfestet og jeg traff veggen. Plutselig var jeg i en situasjon hvor jeg ikke lenger trengte å tenke over hva jeg gjorde like mye men hvem jeg er. Når en sitter å ser tilbake på slike ting, iallefall i min situasjon nå så er jeg på sett og vis glad for at jeg har gått gjennom det. For der jeg er nå og der jeg var før dette skjedde et to helt forskjellige plasser.

Og jeg tror at vi i dag har tid nå til å tenke mye over slike gamle, vonde minner. Til og med ferske vonde minner. Og at det er lett å komme inn i vonde sirkler når slike episoder dukker opp i hodet. Jeg vet at jeg har brukt lang tid på å ende på en plass hvor de minnene ikke tar så stor plass og ikke lenger betyr så mye, eller nesten ingenting.

Viktigheten er dog stor, for å innse at de vonde minnene alltid vil være der og at det ikke trenger å definere deg som person, ja det er ting jeg ikke kunne vært foruten.

Sommeren 2019 fikk jeg en mulighet til å holde et slags mini-foredrag for ungdom, for over 130 ungdommer som var på seminar med KFUK KFUM. Alltid når jeg står og snakker foran folk tenker jeg på en ting «Hva ønsker jeg at noen sa til meg når jeg var på deres alder». Og det er bare en ting jeg vet at jeg ville ha visst, og det handler om selvbilde. Hvilket bilde vi setter på oss selv når vi ser oss i speilet. Hvilke tanker vi har om oss selv.

Selvbildet vårt blir ofte veldig farga av hvordan vi vil at andre skal oppfatte oss. Hvordan vi vil bli sett på, og så skaper vi en sykt høy forventning til oss selv, og egentlig til andre, for vi tror at standarden er lagt så høyt men når i realiteten så er vi den som legger den der!

Og dette har vært noe jeg har måttet erfare, takle og finne ut av. At det går an å drite litt i hva andre tenker om en, drite litt i disse «sosiale» standardene. For hvem er det som dømmer? Og hva har de å si på det? Jeg har og til gode å finne ut alt som skal til for å bli den beste versjonen av meg. Det jeg vet er at jeg kommer til å drite meg ut utallige ganger til, personer jeg liker kommer til å komme og gå inn og ut av livet mitt og ikke minst, det kommer flere kjipe perioder.

Så hva er poenget? Jeg er så glad for at du spørte om det! For ja, ting er kanskje litt dritt nå med isolasjon, Covid-19 og mere til. Ting var kanskje litt dritt før og, kanskje har du hatt verre ting å gå gjennom. Men som sagt så er jeg litt glad for at jeg har gjort de feilene jeg har gjort, for det gjør meg mer rusta til neste gang jeg driter meg ut, til jeg sier noe dumt eller skriver noe teit.

Snakkes!

_Morten

Legg gjerne igjen hva du mener temaet!

En tøff tid…

Hei,

Dagen i dag har vært lang, alt for lang. Sov nesten ikke i natt, kanskje tre timer. Og hvorfor? Jeg fikk rett og slett ikke sove. Jeg måtte legge fra meg telefonen for å tenke. Vanligvis klarer jeg å la tankene forsvinne men i natt var det noe spesielt. Jeg lå å tenkte litt tilbake på videregående og tiden jeg hadde da og vil snakke litt om da alt stoppet opp. Da alt kræsjet og jeg traff veggen med ett eneste stort smell. Dette er noe jeg ikke har fortalt til mange av mine venner så, ja…

Ellers har dagen gått i det alle de siste dagene har gått i, jobbing på forskjellige prosjekter jeg har og soving, jeg har tatt igjen litt søvn, så denne helgen må jeg finne på noe kjekt!

Det er snart fire år siden nå og det skremmer meg hvert eneste år. For i forkant av dette var jeg helt sikker på at alt var bra. Sommeren i 2014 var jeg i Ulsteinvik på seminar en hel uke, jeg lærte mye og fikk virkelig se og oppleve fantastiske ting, men og en forferdelig ting… Alt stoppet opp. Rommet var som det vibrerte. Jeg hadde i en tekstmelding snakket om et forhold som jeg hadde gått ut av, poenget er ikke forholdet, men at jeg nå ikke hadde en person som jeg kunne snakke med. Si alt til. Jeg hadde ingen jeg kunne si de dagligdagse tingene som plaget meg, og etter å ikke ha gjort dette i ett par måneder fikk jeg panikk. Det var da alt endret seg.

Jeg låste meg inne på hotellrommet å fikk helt angst. Etter en time måtte jeg kontakte noen. Siden dette var et kristent arrangement så var det prest der, prester kan overraskende mye om psykologi. Det jeg ikke visste var at det var en psykolog tilstede. På en eller annen måte klarte jeg å få disse to samlet. Vi satte oss sammen og hadde en to timers lang samtale om alt som plaget meg. Om alle mine skygger som lå å lusket som gjorde dagene lange. Og i lengre tid hadde jeg latt være å snakke om de, det hadde bare vært sånn. Jeg har ingenting igjen for å være tøff her så jeg kan si at tårene rant like fort som ordene kom ut. Etter å ha snakket i to timer måtte vi gi oss. Jeg var helt utslitt. Men og så følte jeg en positiv energi, en energi som jeg lenge hadde savnet. Jeg fikk nummeret til den ene og gikk ut som en ny person, en person med litt mindre angst, i alle fall for en stund.

Helt til høsten kom var alt bra, jeg hadde ridd på en bølge. En morgen stoppet alt opp igjen. Jeg ble sittende hjemme litt, ville ikke på skolen, møte folk… Etter en time måtte jeg gi etter, jeg måtte gå på skolen. I klasserommet vårt hadde vi en egen inngangsdør, slik at jeg kunne gå rett inn der og sette meg på plassen min. Men ettersom jeg ikke ville være på skolen fortsatte bena mine bare å gå og jeg befant meg nå i gangen på andre siden av klasserommet, jeg fortsatte opp og fant den ene personen jeg kunne snakke med, den ene personen som jeg visste kunne få meg på andre tanker. Skal ikke nevne noen navn her, men det var kontaktlæreren jeg hadde det året. Han kunne sitte med meg i en time og vi ble enige om at jeg burde ta kontakt med en psyokolog og få diskutert litt av det jeg satt inne med.

(I forkant av denne hendelsen hadde jeg vært i kontakt med den samme instansen og da jeg fortalte problemene jeg hadde så ble jeg ikke hørt.)

Jeg hadde ingen flere dager hvor jeg ikke ville møte på skolen. Ikke noe mer en noen andre. Jeg vil ikke gå ut å si akkuratt hva de ulike sakene gjelder i dag, men jeg vil belyse en ting. Det å få hjelp er ikke noe galt, jeg måtte gjennom flere for å få hjelpen jeg trengte. Det var ikke noe intense økter etter jeg begynte å gå regelmessig til psykolog i en periode, det var alltid en åpen samtale som hjalp så mye at jeg den dag i dag er bedre, nesten uansett hva som skjer så har jeg nå et fundament hvor jeg lander på, som støtter meg.

Hvorfor vil jeg i det hele tatt dele noe av dette? Jo, for det å gå til psyokolog eller å få hjelp bør ikke være ett problem, det bør ikke stigmatiseres eller unormaliseres.

Takk til alle de som i denne tunge perioden hjalp, det er noe jeg kommer til å huske for alltid. Jeg går ikke lenger til psykolog, og har ikke gjort dette på tre år. Det tok meg ett år å gå gjennom alt, men jeg har ingen problem med å kontakte en psykolog for å få hjelp til noe, for det å ha en upartisk stemme kan ofte hjelpe.

_Morten

Sannheten er…

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten

I morgen er dagen…

Hei,

wow, vemodigt… Det å sitte her å se på alt en har gjort de siste 6,5 årene… Vent litt, nei, det innlegget kommer imorgen… (:

For i dag er en vanlig tirsdag. En så vanlig tirsdag at det er kjedelig. I går var en like treg dag. Skulle egentlig bruke desse to dagene på å gjøre ferdig en film, men det blir i morgen. For da sitter jeg der med alle de følelsene. Alt det som har skjedd. Og i dag vil jeg snakke om en ting, SELVBILDE.

For, det som har vært en slager på bloggen nå er å snakke litt om sånne ting jeg ikke har akkuratt gått å sagt til alle. Men siden mesteparten av dere som leser det her nå kjenner meg kan jeg bruke denne kanalen til å nå ut til dere og virkeli vise hvem jeg er. For selvbildet mitt er jo faktiskt preget av dere. Av de tilbakemeldingene jeg har fått og får. Og for meg har det vært mange år med å vokse, se mindre hindringer, håpe, tro og ikkke minst feile.

Viktigheten av den siste der… Det er noe jeg sliter med. Det å akseptere feil. Å ta feil, å gjøre feil. Jeg snakker ikke om sånne «Du skal i fengsel» feil, men sånn «Oi, dette var dumt, la oss ta to skritt tilbake å tenke litt her» -type feil. Hah, men hvem liker å feile?

Når jeg sitter med gitaren, så kan jeg sitte å feile time etter time, så lenge det beveger seg, at feilen forandrer seg, at det er noe som skjer. Og det kan jo være en liten påminnelse i livet og, at når en har stått å stanget å gjort den samme feilen to ganger, at man kanskje få hjelp når en prøver tredje gangen. Men hva vet jeg?

Og så må vi jo snakke litt om denne bloggen. For det har vært en reise uten like! Bare disse dagene her når dere har lest det som har blitt skrevet… Det for meg å våge dette, å faktisk gå all in… For å si det slik, for du som tenker «Herregud, er han helt idiot, blogg liksom…» så kan jeg si en ting: Det å skrive for meg er like viktig som musikken, som å lage videoer, som å stå opp om morgenen, eneste forskjellen mellom nå og en måned siden er at alt jeg skriver nå går ut på nettet!

Har du noe du vil gjøre men ikke har våget? Kommenter det gjerne under! (:

_Morten