Stikkord: tanker

En god slutt

Hei!

Første innlegget på en goood stund. Og nå har det vært lenge siden jeg har sagt noe på denne plattformen.

De siste snart to årene for meg har vært helt ville. Ikke i form av oppturer. For det har vært sin del av begge. Men uansett hvor mange oppturer og nedturer det så har vært har jeg lært helt sykt mye om meg selv. Ting jeg aldri trodde jeg kom til å lære.

For i 2018, da jeg flytta til Oslo var jeg en som var ganske usikker på seg selv. Veldig usikker på seg selv. Jeg husker jeg fikk helt sjokk da jeg plutselig bare trengte å være meg. Som person har jeg alltid strebet etter å være noe, være kul, være aktuell, være med. Og etter noen måneder i Oslo fant jeg ut at jeg ikke trengte å prøve så hardt.

Ikke så lenge etter jeg flytta mista jeg litt fotfestet og jeg traff veggen. Plutselig var jeg i en situasjon hvor jeg ikke lenger trengte å tenke over hva jeg gjorde like mye men hvem jeg er. Når en sitter å ser tilbake på slike ting, iallefall i min situasjon nå så er jeg på sett og vis glad for at jeg har gått gjennom det. For der jeg er nå og der jeg var før dette skjedde et to helt forskjellige plasser.

Og jeg tror at vi i dag har tid nå til å tenke mye over slike gamle, vonde minner. Til og med ferske vonde minner. Og at det er lett å komme inn i vonde sirkler når slike episoder dukker opp i hodet. Jeg vet at jeg har brukt lang tid på å ende på en plass hvor de minnene ikke tar så stor plass og ikke lenger betyr så mye, eller nesten ingenting.

Viktigheten er dog stor, for å innse at de vonde minnene alltid vil være der og at det ikke trenger å definere deg som person, ja det er ting jeg ikke kunne vært foruten.

Sommeren 2019 fikk jeg en mulighet til å holde et slags mini-foredrag for ungdom, for over 130 ungdommer som var på seminar med KFUK KFUM. Alltid når jeg står og snakker foran folk tenker jeg på en ting «Hva ønsker jeg at noen sa til meg når jeg var på deres alder». Og det er bare en ting jeg vet at jeg ville ha visst, og det handler om selvbilde. Hvilket bilde vi setter på oss selv når vi ser oss i speilet. Hvilke tanker vi har om oss selv.

Selvbildet vårt blir ofte veldig farga av hvordan vi vil at andre skal oppfatte oss. Hvordan vi vil bli sett på, og så skaper vi en sykt høy forventning til oss selv, og egentlig til andre, for vi tror at standarden er lagt så høyt men når i realiteten så er vi den som legger den der!

Og dette har vært noe jeg har måttet erfare, takle og finne ut av. At det går an å drite litt i hva andre tenker om en, drite litt i disse «sosiale» standardene. For hvem er det som dømmer? Og hva har de å si på det? Jeg har og til gode å finne ut alt som skal til for å bli den beste versjonen av meg. Det jeg vet er at jeg kommer til å drite meg ut utallige ganger til, personer jeg liker kommer til å komme og gå inn og ut av livet mitt og ikke minst, det kommer flere kjipe perioder.

Så hva er poenget? Jeg er så glad for at du spørte om det! For ja, ting er kanskje litt dritt nå med isolasjon, Covid-19 og mere til. Ting var kanskje litt dritt før og, kanskje har du hatt verre ting å gå gjennom. Men som sagt så er jeg litt glad for at jeg har gjort de feilene jeg har gjort, for det gjør meg mer rusta til neste gang jeg driter meg ut, til jeg sier noe dumt eller skriver noe teit.

Snakkes!

_Morten

Legg gjerne igjen hva du mener temaet!

Alle har bagasje, men hvor mye skal en vise?

Hei,

lenge siden sist? Jeg har tenkt til å skrive i en god stund nå, men det har ikke blitt publisert noe. Jeg har hatt en pause. Men det kan ikke kalles en pause, for jeg startet egentlig ikke med noe som helst. Men ja, jeg har vært borte for å tenke, men først vil jeg snakke om de siste ukene i livet mitt.

I august så var jeg på et lederkurs og fikk lære mye om meg selv og det å lede andre. Jeg fikk sett på meg selv på en helt ny måte og lært meg å dele forskjelligt, men det kommer vi tilbake til. Etter lederkurset reiste jeg hjem for å ta fagprøven som gikk bra, det var flere dager med mye jobbing så ja, kan si det slik at jeg fikk kjørt meg.

Etter disse dagene med fagprøve så var jeg klar for å flytte til Oslo for å starte året i lag med Ten Sing Norway, og vi er nå i gang med å lage showet som vil skal turnere med i høst og til våren. Vi har ikke startet så mye med fokuset på hver del av showet men å se på helheten og budskapet vi skal ha, jeg gleder meg til å dele mer av dette!

Så hva er egentlig det vi skal snakke om i dag? Vi skal snakke om bagasje. For når en flytter inn på et internat med 180 andre, 60 stk som jeg deler kjøkken med så blir det fort mye. Og med tanke på at jeg har blitt kjent med nye folk så har jeg og blitt kjent med mange nye historier. Og til flere jeg blir kjent med dess klarere blir det at alle har bagasje, alle har noe som de bærer på som de ikke vil dele.

Når jeg kjøper flybillett så bestiller jeg kun 1 kolli. Men historien min trenger jeg ikke å vise til noen jeg ikke vil vise det til. Det er min historie og mitt valg. Jeg tror at en del kjenner mye av meg og at folk vet mye av min historie, en del står faktisk her. Men så er det en god del ting jeg aldri har vist til noen. Ingen vet alt. Og det er fordi jeg ikke har delt alt. Men…

Nå er tiden for meg å dele litt til, men ikke til dere, til de jeg bor med, jobber med og skal turnere med. Fordi, jeg føler at nå er tiden inne for at flere kan kjenne den siden av meg som jeg ikke viser til alle, den som jeg har skjult vekk, som jeg lenge ikke har vært stolt over. For når jeg skal bestille flybillett så vil jeg bestille 1 kolli å vite det at jeg kun reiser med 1 kolli.

Jeg vil dele mer med folk jeg stoler på, men hvem stoler du på? 🙂

Jeg kommer til å legge ut en del nye ting fremover. Men først å fremst vil jeg oppfordre alle til å følge Ten Sing Norway på Instagram og få med seg det vi driver på med. Vi skal reise rundt på turne og treffe ungdom rundt om i hele landet, så @tensingnorway på Instagram, følg, følg, følg!

_Morten

Sannheten er…

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten

Meg da?

Hei,

satt i går å spilte gitar å tenkte over litt ting. Så tenkte jeg at hallo, er det ikke på tide at jeg graver litt i tankene mine nå og prøver å forklare deg om ett par ting om meg… Og joda, klarte så og komme på dette:

Jeg er 21 år, og når jeg sier mitt eget navn høyt ser jeg det du ser. En usikker mann, eller gutt… Jeg ser en som vil si så mye, men får det ikke helt til. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han prøver å si alt på en gang, hvorfor? Jo, fordi han liker ikke lyden av sin egen stemme.

Tingen er den at ja, jeg snakker mye, jeg har mange meninger, og jeg er blitt flinkere til å holde kjeft. Men, jeg har så sykt mye jeg vil bruke stemmen min på. Jeg vil si det jeg mener, og jeg tror jeg har mye godt å si. For jeg er hverken høg, muskuløs eller har mye penger, så hva har jeg egentlig å komme med som er så viktig?

Jeg har en del historier om det å ikke akseptere seg selv. For det å havne utenfor og se inn på vennegjenger. Ja, til og med nå. Jeg er introvert. Veldig. Spesielt når jeg er med flere personer på en gang. Det har med at jeg har allerede så lite kontroll, noe som jeg har akseptert, men når det blir 2 og kanskje 3 personer så mister jeg helt tellingen, jeg blir faktisk svimmel og vil vekk.

Hvorfor? Jo, fordi jeg prøver å overlevere. En del av meg tror at når jeg dobler antall personer så dobler jeg og nivået en må leve opp til med humor, interesse og alt annet. Jeg må fokusere på en person.

Stemmen min. Den er nå så som så. Den kan jeg leve med. En stund til. Jeg kommer nok til å gjøre noe. Har hatt en operasjon tidligere. Den gav kun kortvarige resultater. Har prøvd å trene den opp. Ja, prøvd alt, nesten alt, har ikke prøvd å fikse den en gang til.

For hva er man egentlig uten stemme? Jeg er svært oppmerksom på stemmen min, hva jeg sier og hvordan jeg sier det. Og jeg tror, at det er der problemet ligger.

Hva ville du gjort uten stemmen din?

_Morten

(Kommer mer slike når jeg sitter med rett perspektiv på ting!)