Skulle ønske det ikke var sånn…

Skulle ønske det ikke var sånn…

Hei,

det har vært noen fine dager her nå og mye har blitt gjort, møter har blitt planlagt og fullført, korøvelser og en bursdagsfeiring. Livet er fint, alt for fint og det skal det fortsette å være, for jeg har ingenting å klage over. Virkelig. Ingenting. Ja, jeg skal si det igjen, ingenting. For livet er litt for fint, jeg får til det meste jeg setter meg som mål å få til, jeg får mat hver eneste dag, jeg har venner og folk som bryr seg om meg rundt meg hele tiden. Ja faktisk hele tiden. Men hva kan da være galt?

Jo, det slår meg av og til. Jeg er singel. Ikke bare litt singel, men veldi singel. Status som singel har jeg hatt i flere år nå, jeg har ikke hatt et fast følge på mange år. Litt rart, jeg som blir så lett glad i folk, jeg som så lett blir godt kjendt med folk og som er så på vakt etter å treffe nye folk. Jeg hilser på nye folk nesten hver eneste dag, og jeg har sett mange mennesker som jeg liker, som jeg virkelig liker. Ja, jeg har vært forelsket ett par ganger de siste årene.

En ting jeg er glad for er at jeg har blitt eldre og har liksom lagt ifra meg denne «puppy love» tingen. Ja, hvordan skal jeg forklare det. Jo, det virker på meg som at voksne på en måte bare finner folk de liker og så prøver, så visst det funker så fortsetter en bare å være med hverandre, en er ikke som når en var mindre at ja, alt gikk så fort.

Men jeg er ikke fan av at ting går fort, jeg gir kanskje uttrykk for det, jeg er jo ganske utolmodig og vil helst at ting skal skje raskt, helst igår. Men med tanke på at jeg har en veldig rar form for angst eller hva en skal kalle det så byr det på problemer.

Jeg har nemlig angst for å bli forlatt. Det er like rart for meg å skrive det som det er for noen av dere å lese det. Men ja. En del av meg vil helst slippe å bli kjendt med nye personer fordi jeg er så dyrisk redd for at personen skal forlate meg. Det har blitt ett gjentakende problem for meg når jeg har likt noen. Jeg har på en måte alltid vært den som har trukket meg unna, ja, jeg har vært den som forlater bare fordi jeg er redd for å bli forlatt.

Det vil si at jeg er redd for å åpne meg for folk, jeg er redd for å lage forventninger til folk og vente på at de skal møte dem. Jeg er kanskje streng med meg selv, og jeg har mange gode venner, men det har liksom blitt sånn at de siste årene så ja, jeg har liksom ikke latt meg forelske meg i jenter fordi jeg er så sikker på at de enten vil si nei visst jeg prøver meg eller at enda verre, jeg vil bli kjendt med vedkommende og virkelig like dem og så bli forlatt.

Det er kanskje rart, og det er vanskelig å forklare, men eg tror det er flere enn meg som har det slik, jeg tror at det er mange som er redd. Og visst du tenker at hallo, dette er jo ingenting så kan jeg love og garantere deg at det ligger mer i de fleste tingene jeg skriver her, for, jeg er ikke alltid så hypp på å dele alt om alt.

_Morten

Legg gjerne igjen ein kommentar! 🙂

Reklamer

En persons verdi

En persons verdi

Hei,

Oi, to innlegg på to dager, hva skjer? Jo, jeg har fått skrivelysten tilbake og virkelig fått en god start etter ferien. For i ferien fikk jeg tid til å tenke meg om å reflektere om viktige ting og uviktige ting.

Det å ha ett fotfeste for meg er svært viktig. De siste ukene har jeg fått en selvtillits-boost. Forhåpentligvis på en god måte. For jeg har fått snakket med folk som er sikre på det de er og har og folk som har litt annen bakgrunn en meg. For de siste ukene har jeg fått vokse på en helt ny måte, for vi er en gjeng fra helt forskjellige bakgrunner stappet inn på en skole, og vi skal alle bli kendt med hverandre, sånn ca.

Så vil jeg bare nevne en liten ting her, for vi var så heldige å ha besøk av noen fra Palestina som er med i ett program som jobber blant annet med KFUK-KFUM. Og når en treffer folk fra forskjellige bakgrunner, som er så ektremt som i å være fra ett krigsherjet land så får en jo tid til å tenke litt mer en normalt. For ett menneske har jo kun verdien av ett menneske.

Det har jeg ofte tenkt mye på når jeg ser meg i speilet er min egen verdi, og jeg tror at det å si sin egen verdi er nermest umulig, for vi har så mye som veier for og imot oss selv. jeg har kun verdien av meg selv og de handlingene jeg kan gjøre og kommer til å gjøre. Det viktigste er det jeg kommer til å gjøre, og for at jeg skal gøre masse bra gjerninger her på denne jorden så vil jeg være i best mulig form, fysisk og psykisk.

Det å snakke om sin egen verdi er så rart, for det er noe jeg har jobbet med i så mange år. Både jeg med meg selv og jeg med mine venner og bekjente. Så min verdi anser jeg å være like stor som din verdi, verken mindre eller mer, men like mye.

_Morten

Alle har bagasje, men hvor mye skal en vise?

Alle har bagasje, men hvor mye skal en vise?

Hei,

lenge siden sist? Jeg har tenkt til å skrive i en god stund nå, men det har ikke blitt publisert noe. Jeg har hatt en pause. Men det kan ikke kalles en pause, for jeg startet egentlig ikke med noe som helst. Men ja, jeg har vært bort for å tenke, men først vil jeg snakke om de siste ukene i livet mitt.

I august så var jeg på et lederkurs og fikk lære mye om meg selv og det å lede andre. Jeg fikk sett på meg selv på en helt ny måte og lært meg å dele forskjelligt, men det kommer vi tilbake til. Etter lederkurset reiste jeg hjem for å ta fagprøven som gikk bra, det var flere dager med mye jobbing så ja, kan si det slik at jeg fikk kjørt meg.

Etter disse dagene med fagprøve så var jeg klar for å flytte til Oslo for å starte året i lag med Ten Sing Norway, og vi er nå i gang med å lage showet som vil skal turnere med i høst og til våren. Vi har ikke startet så mye med fokuset på hver del av showet men å se på helheten og budskapet vi skal ha, jeg gleder meg til å dele mer av dette!

Så hva er egentlig det vi skal snakke om i dag? Vi skal snakke om bagasje. For når en flytter inn på et internat med 180 andre, 60 stk som jeg deler kjøkken med så blir det fort mye. Og med tanke på at jeg har blitt kjent med nye folk så har jeg og blitt kjent med mange nye historier. Og til flere jeg blir kjent med dess klarere blir det at alle har bagasje, alle har noe som de bærer på som de ikke vil dele.

Når jeg kjøper flybillett så bestiller jeg kun 1 kolli. Men historien min trenger jeg ikke å vise til noen jeg ikke vil vise det til. Det er min historie og mitt valg. Jeg tror at en del kjenner mye av meg og at folk vet mye av min historie, en del står faktisk her. Men så er det en god del ting jeg aldri har vist til noen. Ingen vet alt. Og det er fordi jeg ikke har delt alt. Men…

Nå er tiden for meg å dele litt til, men ikke til dere, til de jeg bor med, jobber med og skal turnere med. Fordi, jeg føler at nå er tiden inne for at flere kan kjenne den siden av meg som jeg ikke viser til alle, den som jeg har skjult vekk, som jeg lenge ikke har vært stolt over. For når jeg skal bestille flybillett så vil jeg bestille 1 kolli å vite det at jeg kun reiser med 1 kolli.

Jeg vil dele mer med folk jeg stoler på, men hvem stoler du på? 🙂

Jeg kommer til å legge ut en del nye ting fremover. Men først å fremst vil jeg oppfordre alle til å følge Ten Sing Norway på Instagram og få med seg det vi driver på med. Vi skal reise rundt på turne og treffe ungdom rundt om i hele landet, så @tensingnorway på Instagram, følg, følg, følg!

_Morten

 

 

Skulle ha planlagt det ja…

Skulle ha planlagt det ja…

Hei,

Hvor skal jeg begjynne? Jeg har alt for mye å skrive om i dag så la oss starte med at ja, jeg er nå hjemme, trygt hjemme på Bømlo. Men hva for noe? Skulle ikke du til Lofoten og Svolvær og ene og det andre? Jo, jeg skulle! Men så satt jeg på hotellrommet mitt i Bodø å tenkte to tanker, 1. Har jeg råd til dette? Nja, jeg har pengene og 2. Vil jeg bruke pengene mine på dette?

Misforstå meg rett her, jeg vil til Lofoten, men det å bruke så mye penger på en tur som ja, jeg heller kan få til med litt flere folk og gjøre en litt større ting ut av hørres mer fristendes ut, så Lofoten er utsatt til en annen gang. Jeg satt da og bestilte nye billetter til Bergen og det var ingenting som føltes mer rett enn å vende snuten mot hjem.

For nå sitter jeg hjemme, det er fint vær og jeg kan slappe helt av. For jeg hater jo egentli å reise, altså, det å sette seg på et fly er det verste jeg vet. Det er alt for utmattende og trøttende. Nå var jeg i Bodø kun i 20 timer nesten, så jeg fikk jo ikke sett hele plassen, men jeg var imponert av det jeg fikk sett, så ingenting å klage på der.

Så, hvorfor reiste jeg hjem? Jo, jeg følte meg helt nedtappet for energi, jeg følte meg rett og slett syk og ingenting stemte, jeg var på feil plass, jeg hadde bestilt feil billetter, jeg hadde ikke planlagt det godt nok, alt var feil. Så jeg bestemte meg for at nå var det på tide å reise hjem fra en reise jeg trodde jeg hadde planlagt.

Så, hva er neste punkt på ferielisten min? Jeg skal være hjemme i ett par dager før jeg kanskje skal tilbake til Bergen å filme litt før jeg skal til Ålesund på kurs i en uke.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere dere mer om hva jeg gjør og hva jeg skal til med og alt som skjer, men da jeg kom hjem igår så ville jeg bare ligge på sofan å slappe av, for nå trenger jeg litt hvile, for jeg vil bli frisk til helgen!

Bodøøø

_Morten

Sannheten er…

Sannheten er…

 

Hei!

sannheten er at jeg er litt lei av å måtte være usikker på meg selv. Nå har jeg jo sagt her at jeg er mye sikrere enn før, men jeg har mine stunder hvor jeg er Bambi på isen… Og jeg er lei… Men jeg kan heller ikke skylde på noen for dette! For det å skylde på folk blir for meg feil. Jeg måtte stoppe meg selv i dag fra å si noe som jeg ikke trengte å stoppe. Jeg stoppet fordi jeg var usikker. Jeg visste ikke hva folk kom til å si om dette, men sannheten er jo at jeg vet, jeg vet det så godt at jeg kan sitte å le av meg selv for det. Men av å til går jeg i nødmodus, eller strømsparing. Jeg må observere, gjøre meg selv liten, for jeg er jo bare meg.

Når jeg tar feil, gjør feil, sier feil eller ser noe som er feil med MEG så overanalyserer jeg det. Dritten med det er at jeg nå gjør det «live». Jeg ser på personen jeg snakker med og ser hvordan personen reagerer på det jeg sier det når jeg sier det. Og så tenker du; «Men det er jo vanlig!..»

Før var jeg mer at jeg ikke kunne ta feil, jeg er litt sånn enda, jeg skal ikke si noe annet, men jeg vet når jeg skal gi meg, som oftest. Jeg driter meg ut av og til. Og det suger. For jeg kan stå på scenen å spille feil og resette meg der og da, men i en samtale… Men hvorfor er jeg så redd?

Sannheten er at jeg tar feil, ikke mer en andre, ikke mindre, men av og til. Jeg vil bli bedre, jeg prøver å bli bedre. For visst det er noe jeg vet jeg kan så er det at jeg kan bli bedre i ting. Jeg er redd for å snakke meg inn i temaer hvor jeg ikke kan ting, og det er noe jeg må bli flinkere på! Det er noe jeg har øvd en del på! Det å lære mer om de jeg har rundt meg, om hva de bryr seg om og tenker på, og kanskje ikke reagere så sterkt på det de bryr seg om.

Hvem skal jeg egentlig skylde på? Hva skal jeg skylde på? At folk har mobbet meg? For noe som jeg kan gjøre noe med? Nei, for jeg er ferdig med å si unnskyld til meg selv for at jeg er meg, nå skal jeg kun se opp og frem, kun prøve å se positivt, og kommer jeg til å klare det? Nei! Definitivt ikke alltid, men jeg har klart de fleste målene mine i år, og har mye jeg kan vore stolt over i år, som jeg tar frem i stunder som ikke er fullt så kjekke.

Så til deg, takk for at du leser! Du er en av 2000 som har lest denne bloggen på litt over en uke! Noe som for meg er uvirkerkelig!! Så hva kan du gjøre visst du liker innlegget? Del gjerne!

Kommer ett innlegg imorgen om hva desse dagene har gått ut på samt flere bilder her! Takk for at du leser!

_Morten

 

Meg da?

Meg da?

Hei,

satt i går å spilte gitar å tenkte over litt ting. Så tenkte jeg at hallo, er det ikke på tide at jeg graver litt i tankene mine nå og prøver å forklare deg om ett par ting om meg… Og joda, klarte så og komme på dette:

Jeg er 21 år, og når jeg sier mitt eget navn høyt ser jeg det du ser. En usikker mann, eller gutt… Jeg ser en som vil si så mye, men får det ikke helt til. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han prøver å si alt på en gang, hvorfor? Jo, fordi han liker ikke lyden av sin egen stemme.

Tingen er den at ja, jeg snakker mye, jeg har mange meninger, og jeg er blitt flinkere til å holde kjeft. Men, jeg har så sykt mye jeg vil bruke stemmen min på. Jeg vil si det jeg mener, og jeg tror jeg har mye godt å si. For jeg er hverken høg, muskuløs eller har mye penger, så hva har jeg egentlig å komme med som er så viktig?

Jeg har en del historier om det å ikke akseptere seg selv. For det å havne utenfor og se inn på vennegjenger. Ja, til og med nå. Jeg er introvert. Veldig. Spesielt når jeg er med flere personer på en gang. Det har med at jeg har allerede så lite kontroll, noe som jeg har akseptert, men når det blir 2 og kanskje 3 personer så mister jeg helt tellingen, jeg blir faktisk svimmel og vil vekk.

Hvorfor? Jo, fordi jeg prøver å overlevere. En del av meg tror at når jeg dobler antall personer så dobler jeg og nivået en må leve opp til med humor, interesse og alt annet. Jeg må fokusere på en person.

Stemmen min. Den er nå så som så. Den kan jeg leve med. En stund til. Jeg kommer nok til å gjøre noe. Har hatt en operasjon tidligere. Den gav kun kortvarige resultater. Har prøvd å trene den opp. Ja, prøvd alt, nesten alt, har ikke prøvd å fikse den en gang til.

For hva er man egentlig uten stemme? Jeg er svært oppmerksom på stemmen min, hva jeg sier og hvordan jeg sier det. Og jeg tror, at det er der problemet ligger.

 

Hva ville du gjort uten stemmen din?

 

_Morten

(Kommer mer slike når jeg sitter med rett perspektiv på ting!)